Surfing er en vannidrett som består av et brett, vanligvis laget av tre som blir brukt hovedsakelig ute i åpent hav, men også i innsjøer og elver til å følge vannstrømningene. Ordet surfing refererer til aktiviteten å “ri på en bølge”, her må ordet bølge bli satt under en bred definisjon, siden surfing kan skje alle steder der vann blir et objekt for turbulens. Dette inkluderer alt fra elvestrøm, små malstrømmer og simulerte bølger gjort fra et basseng.
Brettene kommer i alle slags lengder og materiale, spesialisert for sitt bruk. Et kortbrett er for eksempel lettere å manøvrere, men er blant annet vanskeligere å styre i store bølger, der et langbrett vil være mer praktisk.
Surfing tok for alvor av i sørlige deler California på 1960-tallet. Konseptet rundt surfing er derimot eldre enn som så. Surfing eller fa’ase’e som det også kan kalles, utviklet seg fra polynesisk kultur og har vært en idrett for både rekreasjon og fiske i flere århundrer. Det første vestlige møte med surfing var i 1669 da James Cook besøkte Tahiti. Fra disse gamle polynesiske kulturene stod surfing høyt i fokus der det hovedsakelig var høvdingen, kalt Ali’i som var den beste surferen. De høytstående hadde de beste materialene for å lage brett og de beste strendene, der bølgene var . best. Vanlige folk fikk ikke lov til å bruke disse strendene. Det var derimot mulig å hevde seg i slike samfunn om man var dreven ute i bølgene.
Det ble og
så senere gjort oppdagelser at samfunn på øyer som Samoa hadde sin egen variant av surfing. Dette er blitt ytterligere dokumentert av europeere som dro ned for å ta bilde og skrive om denne øygruppen som surfet på planker og mindre varianter av rafter og kanoer.
Surfing var også veldig viktig i Hawaii der det fra oldtiden ble sett på som en kunst mer enn som rekreasjon, tett tilknyttet det spirituelle. De var vare på hva slags type tresorter som skulle brukes til å lage brett med. Surferen måtte i tillegg bore et hull i brettet og fiske gjennom det som en ofring til gudene. Prester (Kahuna) ville ofte velsigne dem som skulle ut på brett i det store, mystiske havet. Samt var det mange som søkte etter prester når havet var tamt i håp om bølger til å surfe på.
Surfing kom til USA sin vestkyst fra Hawaii i 1885 da David Kawananakoa, Edward Keliʻiahonui og Jonah Kūhiō Kalaniana’ole dro til Californias vestkyst. Alle tre var prinser fra Kongeriket Hawaii og gikk på kostskole i San Mateo. På fritiden ville de bruke brettene sine for å surfe på bølgene rundt blant annet San Lorenzo elven. Dette skal ha satt igjen sterke spor hos Californierne, for ikke mange tiårene etter hadde surfing blitt en kjær idrett for de fleste levende på den amerikanske vestkyst.